Når vannprøven ser bedre ut enn anlegget

En væskeanalyse måler væsken. Den måler ikke anlegget. Det høres ut som en språklig finesse, men i anlegg med fast vannbehandling installert er forskjellen praktisk og kostbar.

Vi har sett mønsteret gå igjen: anlegget har delstrømsfilter, magnetfilter og et vannbehandlingsprogram på plass. Den årlige analysen kommer tilbake med lave verdier. Alt ser bra ut. Samtidig går posefiltrene tett raskere enn før, og magnetstaven er dekket av magnetitt hver gang den tas ut.

Begge deler er sanne samtidig. Og det er ikke en motsetning — det er mekanikken i utstyret.

Hvorfor prøven blir pen

Et delstrømsfilter filtrerer en andel av vannmengden hver gang væsken passerer. Over tid filtreres all sirkulerende væske. Et magnetfilter trekker ut magnetitt kontinuerlig. Det er nettopp poenget med utstyret — men det er også nettopp de partiklene turbiditet og suspendert stoff er ment å måle.

Konsekvensen er at partikkelparameterne i analysen holder seg lave så lenge filtersystemet fungerer. Ikke fordi det dannes få partikler, men fordi de blir tatt ut mellom hver prøve.

Det samme gjelder løst metall, om enn indirekte. Løst metall analyseres filtrert, altså det som faktisk er i løsning. Har anlegget et alkalisk filter som løfter pH og bufferkapasitet, felles jern raskere ut som partikler — og partikler går i filteret. Jernet forsvinner ikke fra anlegget. Det flytter seg bare fra prøveflasken til filterhuset.

Korrosjonen kan altså gå like fort som før. Beviset har bare byttet adresse.

Det motsatte skjer også

Effekten går begge veier, og den er verdt å kjenne når man tolker tall. Et anlegg uten vannbehandling akkumulerer partikler i væsken, og analysen viser dem. Et anlegg med vannbehandling fjerner dem løpende.

Det betyr at to anlegg med identisk korrosjonsrate kan gi vidt forskjellige analyseresultater — og at et anlegg med vannbehandling som gir «godkjente» verdier ikke uten videre kan sammenlignes med et anlegg uten som gir de samme verdiene. Tabellverdiene i den nasjonale veiledningen beskriver hva væsken bør være. De sier ingenting om hvor mye anlegget produserer av korrosjonsprodukter underveis.

Veiledningen er tydelig på at én enkelt analyse har begrenset verdi, og at anleggets historikk og utviklingen over tid er det som gir bildet. Vår erfaring er at dette gjelder desto sterkere når det står vannbehandlingsutstyr i anlegget.

Filteret er også et måleinstrument

Det praktiske svaret er ikke å analysere mer. Det er å lese de kildene som ikke kan filtreres bort. Fire av dem sier noe analysen ikke sier:

1. Hvor fort trykkfallet over filteret bygger seg opp

Veiledningen angir at partikkelfiltre normalt trenger vedlikehold når trykkfallet når 0,5–0,8 bar. Den terskelen er en driftsopplysning. Tiden det tar å komme dit er derimot en diagnose. Et differansetrykkmanometer over filteret koster lite og gjør denne informasjonen tilgjengelig kontinuerlig.

2. Utskiftningsfrekvensen på posefiltrene

Et filter som tidligere varte et kvartal og nå går tett på seks uker, forteller at partikkelproduksjonen har økt — uavhengig av hva siste analyse viste. Dette er den enkleste indikatoren som finnes, og den krever ingenting annet enn at noen skriver ned datoen ved hvert bytte.

3. Mengden magnetitt på magnetstaven

Magnetitt er den svarte jernoksidformen som dannes når jern korroderer ved begrenset oksygentilgang. Det er verdt å dvele ved: mye magnetitt betyr at det pågår aktiv jernkorrosjon i et anlegg som ellers kan fremstå velfungerende. Rødbrun hematitt dannes derimot ved god oksygentilgang og peker mot luftinnsug eller etterfylling. De to sier forskjellige ting om hva som er galt.

4. Etterfylt volum

Veiledningen anbefaler månedlig kontroll av etterfylt volum — den hyppigste rutinen i hele vedlikeholdsplanen, hyppigere enn både filterkontroll og analyse. Med god grunn: etterfylling betyr luft inn, og luft er der hele kjeden starter. Et anlegg som etterfylles jevnlig, har enten lekkasje eller feil systemtrykk, og begge deler må løses før noe annet gir mening.

Filtreringsgraden er en logg i seg selv

Veiledningen anbefaler å tilpasse filtreringsgraden til væskens partikkelinnhold, og å redusere den etter hvert som innholdet går ned: grovere filtrering i en periode når anlegget er skittent, deretter finere når partikkelnivået faller.

Det gir en indikator få bruker. Klarer du over tid å gå ned i filtreringsgrad uten at filtrene går tett, blir anlegget faktisk renere. Må du bli værende på grov filtrering år etter år, produserer anlegget fortsatt partikler i samme tempo — uansett hvor pene analysetallene er.

Hva dette betyr for en tilstandsvurdering

Vår tilnærming er å vurdere væskeanalysen og driftsdataene sammen, ikke hver for seg:

• Hvilke metaller finnes i anlegget, og er pH-målet riktig satt for dem — herunder om det finnes aluminium som setter et tak på 8,5
• Hvilket vannbehandlingsprogram står der, og hvilke av de tre leddene (luft, korrosjon, sedimentering) dekker det faktisk
• Hvor ofte skiftes filtrene, og hva sier trykkfallshistorikken
• Hvor mye magnetitt kommer ut på magnetstaven, og hvilken farge har avsetningene
• Hvor mye etterfylles anlegget, og er ekspansjonssystemet kontrollert siste år
• Hvordan har analyseparameterne utviklet seg over flere år, ikke bare siste prøve

Der rørlegger allerede tar prøvene og sender dem inn — slik det gjøres i flere av anleggene vi følger — er det ofte denne sammenstillingen som mangler. Prøvesvaret finnes, men ingen har koblet det mot filterloggen og etterfyllingsmengden.

Poenget er ikke at analysen er ubrukelig

Den årlige væskeanalysen ved akkreditert laboratorium er et riktig og nødvendig minimum, og bør tas når anlegget er i drift — vinterstid for varmeanlegg, sommerstid for kjøleanlegg. Er den tatt for å dokumentere effekten av et gjennomført tiltak, bør det gå noen måneder først, slik at tiltaket har rukket å virke.

Men i et anlegg med fast vannbehandling er analysen ett av flere instrumenter, og ikke nødvendigvis det mest følsomme. Filterhuset vet ting prøveflasken ikke får vite.